Det har vært en lang, deilig vår, og mye behagelig har skjedd. Morris har omsider begynt å legge på seg, vi har trent aktivt, og innimellom glimter vi til og er riktig så flinke. Jeg har fått (arvet) en koffert med masse tøffe og dels ubrukte klær av en venninne på flyttefot. En kollega på ntnu ga meg en fotoscanner og printer, og husvertene - akk så snille - har gitt meg nøklene til bilen sin (de kjøpte ny og kunne ikke tenke seg noe mer fornuftig å gjøre med den 20 år gamle, fullt kjørbare Saab'en enn å gi den til meg, selv om jeg da bare hadde bodd der i to måneder !!!!!!!). Og sist, men ikke minst - og ganske så jippi kajee - jeg har fått ny, spennende og kreativ jobb, også!  

Så mye positivt har skjedd at jeg egentlig begynner å tenke litt på nedturen. Det går da vel ikke an å være så heldig over særlig lang tid?
Jeg frykter at det første tilbakeslaget kommer allerede torsdag! For å legge opp til at Morris skal bli en dyktig lydighets- og konkurransehund har vi deltatt på appellmerkekurs i vår. Torsdag er den endelige prøven, og jo, selv om prøven er uoffisiell og strengt tatt ikke betyr noe i det hele tatt, har irrasjonaliteten i meg helt tatt overhånd, og jeg har lyst til å trekke meg fra hele greia! Morris er så dyktig som han kan, han, eller - så dyktig som jeg har maktet å trene han (eller ikke trene han!). Det er mye han er flink til, men vi sliter fryktelig med å få den siste, lille finishen på plass. Og ja, jeg vet at 14 måneder unge Morris ennå er en ung gutt i en forvokst kropp. Han er skranglete tenåring, og har konsentrasjon på størrelse med en rosin, javisst, men til syvende og sist er det likevel meg det kommer an på. Og når jeg ennå ikke klarer å få han til å gå pent nok "på plass", hjelper det lite hvor dyktig han er på enkeltmomentene. De aller fleste øvelsene starter og/eller slutter med at hunden skal gå pent på plass (med sin høyre skulder mot mitt venstre lår, og med blikket rettet opp mot mitt), og Morris blir nesten alltid hengende etter.

Det får gå som det går! Livet verken står eller faller på Morris', eh våre, prestasjoner i lydighetsringen (en hund er aldri bedre enn eieren gir den anledning til å være). Står han ikke nå vil han gjøre det med glans senere. Vi har terpet i seks uker nå, og har mange år å finpusse på!!!

Jeg kan ikke skrive  i dag uten å nevne lørdagens kjempekjekke treff  med Morris' mor, far, og fire kullsøsken! Oppdretter Tonje hadde invitert til "valpetreff" i forbindelse med NKK-ustillingen på Leangen, og tusen takk til henne for det! Morris' pappa Billy, godkjent redningshund i Sverige - under utdanning til internasjonal redningshund, kom helt fra Sundsvall, mens May Britt tok med seg bror Nuffe fra Tana, og bror Chirco kom fra Moss. I tillegg var søster Cempi og Zulu der.
Og ja, det var et fascinerende skue. Jeg, som har trodd Morris er stor gutt, måtte bite ordene i meg ganske fort; Morris ble rene, skjære pingla sammen med brødrene sine, og jo, han la seg på rygg også for søstrene. Feiging? Nei, det er ingen ubetinget bakdel med en hund som signaliserer fredsvilje i alle situasjoner. Det krever sterk rygg til å be om fint vær! Og jo, selv om både søsken og foreldre er vakre, staute, kjekke, så er fremdeles småtreige, pinglete Morris vakrest av dem alle! Helt objektivt, selvfølgelig!!!

"Ah, de har vært rause med kyllingbitene!". Salgsrepresentanten for Toros nye karrisuppe rister oppgitt på hodet, ler godslig, mens hun holder blikket festet i kundene rundt og demonstrativt skjærer i en kjøttbit som visstnok tar for mye plass i de små smaksbegrene hun skal servere i. Lokkeduen kan jobben sin, og hun får åpenbart godt betalt av Toro. Mens hun fyller suppe i plastbeger skryter hun uhemmet av middag-på-pose-nyvinningene, og skjærer stadig i de mange og litt for store kyllingbitene denne posen visstnok er stappet av.
Undertegnede har aldri vært særlig begeistret for suppe - det er jo bare suppe, liksom!, og kan generelt styre sin begeistring for hel- og halvfabrikata i vakuumpakker. Likevel, - karrisuppen, med gode innslag av kylling og koriander, smaker godt, og ja - jeg legger flere poser opp i handlevogna før jeg hastig raser videre. Man tilbringer ikke mer tid enn høyst nødvendig på COOP Mega, Valentinlyst. Jovisst har butikken godt utvalg, av varer jeg bruker mye av. Men jo, det er trangt mellom hyllene, og når alle i høyblokkene på Valentinlyst - hovedsakelig bestående av fruer med lyseblå permanentkrøller og menn innkapslet i Old Spice og kamferdrops (Valentinlyst er det boligstrøket i Trondheim med høyest gjennomsnittsalder) på død og liv skal presse seg inn der samtidig - da settes tålmodigheten på prøve.
Jeg er strengt oppdratt, og lærte tidlig at blant de viktigste budene er respekt for eldre, og folkeskikk. Jeg begynner å mistenke dette for å være særnamdalske påbud, gjeldende for generasjoner født før den første verdenskrigen, og i noen få tiår etter den andre. Pensjonistene på Valentinlyst - som sannsynligvis er født i tidsrommet mellom krigene - har, i beste fall, aldri hørt om dem. I verste fall gir de blanke, og bruker alder så vel som utseende - gjensidig bekreftende - som green card til villmannskjøring mellom tidsklemmepressede småbarnsforeldre og hensynstakende-og-vil-bare-være-effektive damer som meg selv. 
Pensjonistene på Valentinlyst er glade i suppe, og har alltid vært det. Derfor parkerer de også rullator og stokk, og tar seg god tid foran smaksprøvebuffèen; jeg kan se at karrisuppen med kylling og koriander er litt uvant eksotisk for et par av dem, men en av de andre variantene - den med pastaskruer (pasta har de smakt før) faller i god smak.
Jeg liker meg ikke særlig i butikker, og enda mindre liker jeg meg i kø. Når jeg ser pensjonistene samles om Toro-suppene som i altergang - der de ivrigste gjerne går en runde til eller to, øyner jeg en sjanse til effektiv manøvrering mellom reolene fram til kassen. Naive meg! Jeg har ikke før tenkt tanken før jeg kjenner rutemønsteret i en handlevogn presse seg inn i bakenden min. Jeg har kjent det før, og jeg vet hva det betyr; pensjonistmobben er i gang! Med blikket stivt festet foran meg prøver jeg å forsere hyllemetervis med godbiter i alle innpakninger, og når - relativt smertefritt, en nesten for godt til å være sant-kort kø foran kasse 4. Bare en dame er foran meg i køen. Dessverre insisterer hun på å betale helgehandelen med femtiøringer - som hun selv skal telle opp. Og i løpet av den tiden dette tar vokser køen bak meg fort-fortere-fortest. Bak meg står nå plutselig hele hurven der, og alle presser de handlevognene sine inn i baken til den foran; det er rene kjedekollisjonen - uten mulighet til å smette inn i en sidelomme eller skifte fil. Her gjelder verken folkeskikk eller vikeplikt fra høyre. Jeg grynter misfornøyd og prøver å kikke surt og/eller strengt (noe jeg vet jeg kan være flink til  ) bakover, men misnøyen preller av pensjonistene som vann på gåsa. Kylling og pasta rikelig fordelt i suppesmaksprøvene har gitt energi, og lite tyder på at de vil gi seg med det første.
For å gjøre en lang historie kort; jeg kommer meg omsider ut av kjøpesenteret, med suppeposer, kaffe, melk og juice (pluss en sjokolade som frustrasjonskiller). Nå har jeg bestemt meg for ikke å dra til Valentinlystsenteret på en stund. Knuffing og skubbing er uartig, synes jeg. Posene med karrisuppe  er forlengst spist  - uten at jeg fant noe som minnet om kyllingbiter i noen av dem... og nei - jeg trenger ikke kjøpe fler!

...ingen skriverier, bare et par filmer av Morris da han under helgens ferieopphold på Byåsen var med Beagle-kompis Gromit, Tove Grete og Øyvind på skitur!

Kos dere: http://s164.photobucket.com/albums/u29/vibekes/?action=view&current=skitur1.flv

...og kos dere en gang til: http://s164.photobucket.com/albums/u29/vibekes/?action=view&current=skitur4.flv !

Omsider kan jeg skryte litt igjen, og det er så deilig, så deilig! Jeg har slitt litt med treningen i det siste, og gått hjem egentlig litt misfornøyd. Og jo, jeg elsker Morris, men nei, jeg har ikke alltid vært like fornøyd med stigningen på læringskurven. Jeg har til og med gått så langt som til å sammenligne han, ikke bare med et billig kneippbrød, men med en diger, tom brødkurv. Jeg har smilt når jeg har sagt det, vel vitende om at han nok ikke er så innholdsløs som han innimellom gir inntrykk av, og så har jeg trøstet meg selv med at han fortsatt bare er valp, at han er en vilter, leken og nysgjerrig retriever, at han er gutt (bare det er jo unnskyldning nok, er det ikke? :)), og at når han først kommer, ja så kommer han til å være der med bravur!
Kveldens treningsøkt - lang og intensiv i en velfylt parkeringskjeller hos Statoil på Rotvoll - gikk over all forventning! Konsentrasjonen hans, som jeg tidligere har påstått er på størrelse med en liten, skrukkete rosin, holdt langt og lenger enn langt i kveld. Med tanke på at akustikken bidrar til et relativt høyt lydnivå i denne kjelleren, og at jeg kunne telle ikke mindre enn 17 hunder - og det ergo innimellom ble litt trangt om plassen! - var Morris helt fabelaktig! Javisst lot han seg smått distrahere, men kontakten var ganske enkelt glimrende. Han satt - stort sett - som en konge i pausene, og med et par tips fra Trond - en av flere treningskompiser - gikk han da plutselig 'på plass' som en konge, og! Kvelden i kveld beviser nok en gang viktigheten av gode treningskamerater. Det nytter jo ikke hvor godt man egentlig kan ting fra før av, eller hvor langt man kom med den forrige hunden; - når man er ute i praksis er det jo akk så lett å glemme. Og, som alltid er det lettere å se tornen i sin nestes øye enn den store greina i sitt eget! Takk Trond - vi tok et sjumilssteg i kveld!!!
Jeg må med skam  forresten bekjenne en ting til... jeg har tullet med alderen til Morris! I den tro at han blir ti måneder i morgen har jeg latt prestasjonsangsten få større overtak enn strengt tatt nødvendig! Birgit Westgård, en fryktelig flink hundedame, vant klasse 1 med sin ti måneder gamle Australske kelpie over tolv andre, voksne hunder i fjor vår. Ekvipasjen fikk imponerende 177 poeng i sin aller første konkurranse - med en hund som var midt i den verste, fysiske kjønnsmodningen! Er det rart kråkeflokken flakser med vingene i magen min? Men, å sammenligne en fysisk mye mindre gjeterhund med en hurtigvoksende, lealaus fuglehund er i utgangspunktet verken særlig reelt eller rettferdig. Nå, som jeg oppdaget at det ennå er en måned igjen før Morrisgutten fyller ti måneder, kan jeg imidlertid slappe bittelitt av en stund. Jeg har jo ennå en heeeeel måned igjen å gå på !
Jeg håper vi kan stille i Nidaros' LP-konkurranse i april, IKKE for å vinne, men for å få litt tevlingserfaring. At vi ennå ikke har begynt å trene hopp over hinder, eller at han fortsatt er skrekkelig dårlig på fellesdekk, og at han slenger apportbukken fra seg med en gang et eller annet bittelite og usynlig for det menneskelige øye i gresset/snøen/på asfalten fanger oppmerksomheten hans, får vi bekymre oss over en annen dag. Morris er en kjempefin gutt, og jeg tror at han - med tiden - blir en kjempeflink gutt, også!

Har dere vært på skitur med en kenguru før? Ikke? Vel, strengt tatt har vel ikke jeg heller det, men jeg har vært pretty close! Forestill dere Australias ørkenrøde sletter, tørr luft og store støvballer som i latskapens bedagelige tempo ruller, snart hit, snart dit. Se også for dere kenguruen, som i nærmest sittende positur hopper rundt på jakt etter hva den nå måtte ha å jakte på akkurat denne dagen, - det være seg en ulydig liten kengurugutt som har tatt spranget ut av mammas pung og begitt seg ut i den store verden på egen hånd, eller det bare dreier seg om å sanke nok mat til et neste måltid.
Tenk dere deretter det samme landskapet - den langstrakte sletten, men bytt ut den kvelende, kløende sanden med kritthvit, frisk snø. Erstatt støvballene (som egentlig er en blanding av dødt gress, kvist og sand) med et bilde av lette snøfjon som i vinterfrisk trønderluft daler ned mot den rene åkeren. Hist og her stikker restene av det som for noen måneder siden var gylden havre opp av snøen.
Det lever ikke fryktelig mange kenguruer i Norge, og på denne tiden av året er de om mulig enda færre. I utgangspunktet trenger faunaen vår ikke kenguruer, heller. Folk i Australia mener kanskje at vi som har valgt å bosette oss her oppe, i det som for dem nok fortoner seg som arktiske strøk, har mer enn nok med polarrev og isbjørn. Millioner av års klimatiske endringer og evolusjon i dyreriket ville det nå en gang slik at våre høyreiste fjell og dype fjorder på denne tiden av året ikke akkurat inviterer til vegetariske herremåltider for varmblodige pungdyr, - og at de dermed har valgt å bosette seg i varmere himmelstrøk. Men, vi trenger som sagt ikke kenguruer her. For det første har vi håndvesker til å bære vår ting i, og for det andre har vi avlet fram andre dyr til å ta seg av hoppingen!
En Flatcoated retrievervalp, for eksempel, hopper, til hund å være, slett ikke verst. Den røde kjempekenguruen i Australia kan tilbakelegge opptil ni meter i et eneste jump, og ja, selv om jeg verken tok med målebånd eller tommestokk på dagens jomfrutur på ski med Morris, tror jeg ikke forskjellen blir så alt for stor. Og nei, selv om jeg aldri har vært i Australia, og aldri har sett en levende kenguru utfolde seg, tror jeg heller ikke at intensiteten og gleden i kenguruens hopp overgår den norskfødte valpeguttens! Jeg må nok vente en stund før jeg legger an til at Morris skal yte særlig drahjelp oppover bakkene. Når skituppene glir gjennom nysnøen arter de seg som evig rullende leketøy, i det ene øyeblikket borte vekk under det hvite teppet, i det neste framstår de som fristende morosaker som bare må jaktes, fanges, og så drepes. At de - skituppene, altså, er festet til beina mine, gjør de ikke mindre morsomme. Tvert om. Det samme gjelder nylonremmene øverst på skistavene. Det faktum at jeg holder så hardt om dem beviser jo bare hvor sinnsykt morsomme de er, ikke sant?
For Morris er de snødekte åkrene på Dragvoll ti ganger bedre enn all verdens solvarme sletter i Australia. For meg er Morris tusen ganger bedre enn en hoppende kenguru, selv om jeg i utgangspunktet altså liker det litt sære. Morris krøller seg sammen i sofaen med meg etter endt skitur, - legger hodet sitt på hoften min, trekker et fornøyd pust og sovner i takt med meg. Kengurumamma ville antagelig  ha strevd litt med å brette meg sammen og deretter presse meg ned i pungen sin... Jeg må finne meg i å ligge trangt med Morris tett inntil, men det får da være måte på!
Apropos kenguruer; visste dere at det finnes 51 ulike arter, at de fleste bare føder en unge om gangen (praktisk, når man ikke bare må gå, men må hoppe, rundt med dem ganske lenge), men wallabyen, som er en ganske liten kenguruart, er av det kostnadseffektive slaget og føder to på en gang. Fru wallabymor viser sin genialitet nok en gang i det faktum at hun, i fall den ene ungen er stor, og den andre liten, produserer lettmelk i en av de to pattene sine, og helmelk i den andre! Hvor fantastisk er ikke det????!!!!!
Jovisst er det mye å undre seg over her i livet, og jovisst er det mye artig, og! Lykkelig vinter, folkens!

Jeg leser innimellom - eh daglig, og ergo ganske så jevnlig, ja - andres blogger, og i hovedsak er det bloggene til Morris' oppdretter, Tonje, og til Nina, som har Morris' kullsøster Cempi, som får min oppmerksomhet. Like ofte blir jeg imponert over hvor aktive de er, både på blogg- og hundetreningsfronten!
antagelig er jeg en smule misunnelig. På dagens korte treningsøkt med lydighetsgjengen i Nidaros Brukshundklubb ville ikke Morris gjøre noe av det jeg ville! Jovisst tok han apportbukken innimellom, og sprang etter meg med den så lenge jeg spurtet i full fart frem og tilbake over den smått snødekte, ganske så såpeglatte gressflata, men så snart jeg senket tempoet slengte han da også apporten fra seg, og fant akk så mange andre interessante ting å gjøre. Under snøen lurer det jo et hav av interessante ting å lukte på, bite i, spise på, herje med... Dekktreningen gikk ganske greit, så lenge vi kun snakker om å klaske pang-i-bakken, men å ligge rolig i mer enn sju-åtte sekunder var kul umulig, og ja, nå blir det masse ligge-rolig-trening før jeg går på fellestrening igjen!
Jeg blir megafrustrert over slike ting! Vi har jo trent en del på slike ting før, så hvorfor i svarte f... kan han - flotte gutten - ikke få det inn i hodet sitt at han skal gjøre det slik, og ikke sånn? Jeg ser de andre, langt yngre valpene på trening, og får helt fnatt av hvor flinke de er! Fellesdekken går som smurt for de andre, og Morris spretter opp uansett... Lurer på om jeg ikke må gå løs på den store, engelske klikkertreningsbibelen av Morgan Spector og se etter tips...
Vel, klokka er kvart over tolv, og det var dette med nyttårsforsettet og litt mindre b-menneskesymptomer... derfor; ha en riktig god natt, folkens  

Hei, og godt nytt år, folkens! Hvordan går det med nyttårsforsettene? Holder røykeslutten, klarer dere å smekke fingrene før de rekker langt ned i godteskåla, har dere begynt å trimme mer, elske bedre, eller går det bra med den planlagte forbedringen av hverdagsstrukturen?
Mitt eget forsett er ennå ikke trådd i kraft. Det ligger, om dere vil, litt i bero. Det gjelder ikke å stupe uti ting, - har jeg hørt (om ikke alltid etterlevd), men heller ta det nice and steady. Derfor lar jeg det, fornuftig som jeg er, gå noen dager før jeg gjør et forsøk på å bli et nytt og bedre menneske! Mitt forsett er at jeg skal prøve å la kveldene bli litt kortere, eller, jeg skal prøve å bli kvitt noe av lakenskrekken, - den som hver eneste kveld forhindrer meg i å komme meg til sengs mens det ennå er igjen mer enn fire-fem timer til vekkerklokka ringer. Målet, sånn på sikt, altså, er å bli litt kvikkere etter klokka to om ettermiddagen (joda, for folk født før krigen er det ettermiddag klokka to). Målet er å unngå og falle i søvn straks jeg kommer fra jobb, og dermed - om alt går etter planen, vel og merke, få litt mer ut av kveldene. For å si det enkelt: Mitt nyttårsforsett er å tilpasse døgnrytmen mer til resten av befolkningen; jeg skal bli bittelitt (igjen - det gjelder ikke å ta i for hardt!) mindre B-menneske!
Jeg må bare komme meg litt til hektene etter en alldeles deilig juleferie først. Jeg slappet av så mye da at det nok er helt naturlig ikke å gå rett over i turbotempo sånn umiddelbart etterpå. Livet er for kort til å stresse mer enn nødvendig! Jeg håper dere har nytt jule- og nyttårsfeiringen til fulle, dere også, og at vi alle får et fantastisk, superflott år 2007!

Dessverre, alle dere som ikke er særlig hundeinteresserte - nok en gang blir det bare hundeprat i denne spalten.
Nå som alt rettearbeidet er unnagjort på jobb, og jeg ikke trenger ta med meg arbeid hjem om kveldene, er det endelig litt tid til å trene med Morris, og det er akk så kjekt å komme igang igjen.
Det vises at vi ikke har trent på lenge, men Morris begynner likevel å bli flink gutt. Under dagens trening i Statoilgarasjene på Rotvoll var han - etter min målestokk, vel og merke - eksemplarisk! Vi har ikke hatt anledning til å være så mye på Nidaros' fellestreninger, og til å begynne med syntes jeg kanskje han hadde litt for store vanskeligheter med å roe seg. Dette begynner å gå bedre nå, og selv om han - selvfølgelig? - ennå vil bort og hilse på alt og alle, går det godt an å jobbe med han! I kveldens økt tok han klaskedekk og plass-kommando på tilnærmet strak arm. Vi har nettopp begynt å trene på dekk-kommandoen, og litt dumt av meg var det nok å prøve den under kveldens fellesdekk. Det er jo en ting å dekke ned riktig, raskt og flott, men noe ganske annet å bli "dekkende".
Vel, jeg tror Morris blir en flott lydighetshund med tiden. Vi gidder ikke skynde oss særlig, og i påvente av den nært forestående kjønnsmodningen er det kanskje like greit å ta det litt med ro, også, så slipper vi kanskje kjedelige tilbakeslag underveis. Jeg vet jeg har en tendens til å stresse litt i forhold til andre hundeeiere, - til å se deres innsats som så mye, mye bedre enn min egen. Og ja, jeg har selvfølgelig lyst til å ha en hund som vinner konkurranser, men viktigere enn det er det å ha en behagelig hundehverdag, et godt hundeliv. Jeg håper å kunne delta med Morris i lydighetskonkurranser fra våren av, og vi har med andre ord ennå noen måneder tl å sette sammen øvelsene. Det vi (eh, jeg) akter å fokusere på i første omgang er det å bli sittende, bli liggende/dekkende, bli stående, - uten at jeg må gjenta kommandoen (og uten å benytte seg av en bli-kommando; har man sagt 'dekk' innebærer det å dekke til ny kommando eller frikommando gis). Morris har god kontakt, og begynner å gå fint på plass. På dette området er det mest bare å finjustere selve "plassen" det går på (øh, finjustere er kanskje en liten overdrivelse, men poenget er at jeg tror det skal gå bra!).
Har jeg sagt at jeg aldri har vært en lykkeligere hundeeier enn som eier av en brun flat-gutt?

Det er lenge siden sist jeg åpnet bloggen nå. De siste ukene har, mildt sagt, vært rimelig hektiske, men jeg nærmer meg a jour nå, og i kveld er første kvelden på tre uker at jeg ikke har tatt jobben med meg hjem!
Det burde være akk så deilig, men jeg tror egentlig at jeg er for sliten til å klare å ta det inn over meg. Leiligheten min, i den grad 29,2 kvadratmeter kan kalles leilighet, er trang nok i utgangspunktet, og når jeg den siste tiden ikke har prioritert særlig rydding eller vasking, må jeg snart begynne å lete etter ledige steder å plassere føttene! Jeg gidder ikke rydde i kveld, heller!
Uff, så kjedelig! Ingen gidder vel høre om hvordan det ser ut hjemme hos meg nå! Den siste tiden har jeg tenkt mange, ennå fryktelig uferdige, tanker om alt og ingenting. Jeg må begynne å gjøre noe med livet mitt. Til sommeren er jeg akk så ferdig i den jobben jeg har nå, og jeg MÅ begynne å forberede livet utenfor akademia! Vel vitende om at det kan være langt mellom teori og praksis, må jeg nok også erkjenne at det antagelig er minst like langt mellom drømmejobben og mine egne kvalifikasjoner til å få nettopp denne jobben. 
Kanskje er det hjemmesiden til en bekjent av meg (www.writern.no) som har satt en liten støkk i kropp og sjel. Jeg liker jo... eh, har likt, å tro om meg selv at jeg er god på formidling; at jeg er godvenn med ordene, og at jeg har evnen til å få fram budskapet, - skriftlig så vel som muntlig. Jeg må nok reflektere litt over dette, er jeg redd. Formidling er ikke bare ord. Og jo, skal jeg i det hele tatt kunne ha det minste lille håp om en jobb innen nettopp formidling (informasjonskonsulent, -rådgiver, -sekretær, eller noe i den gata), må jeg nok gjøre seriøse forsøk på å oppdatere, utvikle og forbedre mine ferdigheter på feltet.
Uff, jeg blir deppa bare av tankene. Jeg slutter av nå, så kan jeg se om jeg ikke får hengt opp litt klesvask - eller kanskje jeg rett og slett bare skal legge sammen klærne fra tørkestativet som har stått siden lørdag?
Jeg kan muligens vente en dag med det, og heller se over CV'en min og prøve å oppdatere hjemmesiden litt!
Hvordan Morris har det? - Han sover i sofaen ved siden av meg nå; snart syv måneder, 27 kilo og 61-62 cm i mankehøyde. Stor gutt fysisk, ikke like stor mentalt, men en skjønn skapning totalt sett. Mitt hundeliv med Morris er ganske så forskjellig fra årene med Cheroke, og ja - til det bedre! Han er glad og ukomplisert. Ennå ung nok til ikke å ville gå sine egne veier, ennå ikke forferdet over livets harde realiteter, og ergo også tillitsfull og snill med alt og alle. Jeg skal prøve å få tatt noen nye bilder av han til helgen - med mitt ultrakjipe, førmoderne digitale kamera. Dette kameraet må ha to sekunder før utløserknappen reagerer, og gjør det dermed komplett umulig å ta noe annet enn stillestående bilder! Jeg fatter ikke at jeg lot x'en bytte til seg microbølgeovnen - av høy kvalitet! - mot denne dritten!!! Etterpåklokskap, heh?  Vil noen gjøre et forsøk på å reparere bakluka på den gode, gamle speilrefleksen min, kanskje?

Unnskyld, folkens, jeg er bare pukka nødt til å skryte litt igjen. Av Morris, altså, supergutten min! Jeg var heldig og fikk lov til å velge først blant de åtte nøstene i valpekullet, og ja, jeg har lenge vært overbevist om at jeg valgte rett. Oppdretter Tonje, i Alddagas kennel (www.freewebs.com/lullib) trodde en stund at en av de sorte valpene ville være bedre egnet for mine formål, men jo, valget falt på Morris, av to enkle grunner: 1) Han er brun (fire av valpene er brune, og fire er sorte), og 2) Han var den av valpene som viste størst gjenstandsinteresse og lekelyst. Ja, jeg vet at man ikke - så lenge man skal bruke hunden i trening og konkurranse - skal velge valp etter farge. Men jeg hadde jo så kjempekjempekjempelyst på en brun en - og lette kun etter oppdrettere med brune, også. Når jeg med min skakkjørte økonomi skulle bruke feriepengene på hund, og ikke bil eller ferie eller nedbetaling av lån, så ville jeg heller ikke ha noe som jeg senere kunne komme til å tenke "second best" over. Og jada, jeg vet selvfølgelig at man blir glad i hundene uansett farge eller utseende, men... Morris var den peneste i mine øyne, også. Han hadde kraftigere stopp ("panne", for dere som ikke er hundeeiere) og var litt kortere i snuten enn de andre. Flatcoated Retriever skal ifølge rasestandarden være lange, smale og "flate", men jeg liker nå en gang at de har litt panne, og tenkte som så at da får det bare være hva eventuelle dommere i utstillingsringen synes. I ettertid har jeg for øvrig lært at skallen er noe av det på en hund som utvikler seg saktest, og jo, Morris' panne har blitt flatere, trynet hans litt lenger og smalere, men han er minst like vakker som før.
...nå holder jeg på å glemme meg igjen; det var jo det med gjenstandsinteressen som skulle være utgangspunkt for kveldens blogg :) På kveldens trening på Nidarosbanen prøvde vi feltsøk for første gang, og Morris er stjerne! Feltsøk er en brukshundøvelse som går ut på man tråkker opp et felt i skogen på 50 x 50 meter, og så legger ut noen gjenstander der som hunden så skal lokalisere og bringe tilbake til fører - som ikke har lov til å gå inn i feltet. Det hele skal gjøres på tid, og dommeren premierer søkeevne, apportering, levering, m.m. Det er vanskeligere enn det ser ut til! Morris så ikke at gjenstandene ble lagt ut, men fra startlinja løp han rett ut, plukket først den ene, kom til meg med den, fikk belønning, og sprang så rett ut og hentet den andre. I total vindstille, som ikke gir hundene noe gratis ved at lukt fra gjenstanden driver i lufta, var han helt konge, og bråsnudde med en gang han fikk ferten av et "fremmedlegeme" i lyngen. Jeg er så stolt, så!